Innlegg Sametingets reindriftskonferanse

Ellinor Jåma holdt innlegg på Sametingets innspillskonferanse til ny melding om reindrift, som avholdes i Kautokeino 25. og 26. februar:

Jeg vil på vegne av NRL få takke for invitasjonen til denne oppstartkonferansen som omhandler mange viktige temaer om reindrift. Jeg har dessverre ikke mulighet å følge hele seminaret, men jeg håper at foredragene og deltakernes engasjement vil gi et godt grunnlag for det videre arbeid med sametingets melding om reindrift.

Fra NRLs side er vi opptatt av hva Sametinget gjør i forhold til reindriftsaker, spesielt fordi næringen hver eneste dag utfordres i saker som innebærer at arealene innskrenkes. Det her er en situasjon som også utfordrer sametinget til handling. Jeg håper derfor at den endelige sametingsmeldingen om reindrift vil sette ned noen stolper for hvordan sametinget- både systematisk og strategisk- kan jobbe med reindriftssaker til det beste for reindriften. Vi trenger Sametinget som en sterk aktør og alliansepartner i disse sakene.

Det er veldig bra med en slik oppstartskonferanse. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av å inkludere hele næringen. Med det mener jeg fra de yngste til de eldste, og alle geografiske områder. For alle har hver sine utfordringer, styrker og svakheter. Og dette er viktig å få med seg når en slik melding utarbeides. Derfor er det bra at Sametingsrådet også skal reise ut til andre områder. NRL har store forventninger til en slik melding. Sametingsrådet skal se fremover. Vårt råd er å ta med ungdommen og NRLs ungdomsutvalg. Det er de som er fremtiden!

(video med Marja Helene Fjellheim Mortensson)

Mitt tema her i dag er «Reindrift og nordområdesatsning».

Slik nordområdesatsningen er blitt presentert fra statlige myndigheters side, skal det blant annet satses på energiutbygging, mineralutvinning, gass- og petroleumsvirksomhet og infrastruktur i form av lange transportruter mot øst. Dette vil både hver for seg og samlet sett medføre store utfordringer for reindriften, som allerede i dag er under et sterkt press.

I Mineralstrategien som ble lagt fram i 2013 ble det tidenes «skattejakt på arvesølvet» bebudet, der målet var å få kartlagt rundt 75 prosent av Norges arealer i forhold til mineralforekomster. Det tikker inn stadig oppdaterte geofysiske data fra NGU, og etter det vi forstår er denne kartleggingen i sluttfasen. Statlige myndigheter ønsker med dette å gjøre Norge til et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i.

Det er vanskelig å se for seg rekkevidden av denne satsingen. Det eneste vi vet, er at dette vil få konsekvenser for oss på en eller annen måte.

Allerede i dag er luftforurensning og utslipp av giftstoffer i elver og vann et aktuelt tema. For oss kan det se ut til at hensynet til naturens bæreevne og reproduksjon ikke når opp i konkurransen om de antatte verdier som ligger på havbunn og på land.

Forurensning fra industrivirksomhet må tas på alvor. For reindriftens del utgjør blant annet lav og sopp en viktig del av reinens matinntak, og dette er beitesorter som er svært utsatt for oppkonsentrering av forurensning.  Vi vet også at forurensning ikke bare påvirker beiteområdene, men at dette også påvirker klimaet vårt.Høyere temperaturer medfører introduksjon av nye plante- og dyrearter,  samt parasitter – og vi har ikke god nok beredskap på hvordan vi skal møte disse utfordringene i forhold til de arktiske næringer, som eksempelvis reindrift.Dette er en situasjon som ikke bare har betydning for reindriften, men også for jordbruket.

Vi lever i et velferdssamfunn i rask utvikling, der god økonomi også generer andre typer utbygginger – ikke minst økt fritidsutbygging med tilhørende fartsfylte aktiviteter i utmarka. Alt dette kommer på toppen av satsningen i nord – og skal balanseres i forhold til reindriftens interesser.

Som dere skjønner, blir denne balansegangen stadig vanskeligere fordi arealene i rekordfart blir mindre fra år til år. Dette er en svært bekymringsfull utvikling, og hvor konsekvensene av denne utviklingen ikke bare vil ramme reindriften i nord-norge, men hele reindriftskulturen fra nord til sør, ja – faktisk hele reindriften i det sirkumpolare området.

I møtet med de store næringsaktørene er reindriften en liten næring. Det er derfor ikke lett å argumentere for betydningen av reindriftens eksistens, når vi blir møtt med de estimerte milliardsummene som ligger i olje-, gass og mineralutvinning. Vi ser også at nordområdepolitikken i stadig større grad dreies bort fra de nasjonale behovene til å omfatte globale behov – hvor verdens ressursmangel blir lagt på våre skuldre, og som vi – som ett av verdens rikeste land skal være med å bidra til.  Dette er en tung bør for en liten urfolksnæring.

Vi blir ofte møtt med at industrien genererer mange nye arbeidsplasser som vil være viktige for de små lokalsamfunnene i nord. Denne argumentasjonen setter for det første reindriften og lokalsamfunnene opp mot hverandre, samtidig som man sier at de nye arbeidsplassene er mer verdt enn de arbeidsplassene som allerede er der gjennom reindriften. Dette er uheldig på så mange måter, ikke minst fordi dette skaper mistillit hos alle parter – og gjør at en allerede vanskelig sak blir enda vanskeligere.

For å dempe eventuelle interessekonflikter mellom reindrift og nye næringer, er det viktig å legge et godt grunnlag for å skape tillitsforhold. I denne sammenheng må staten som tilrettelegger for denne utviklingen minnes på at reindriften ikke bare er en spesifikk samisk næring og kulturbærer, men også en viktig del av verdens urfolkskulturer.  Statlige myndigheter bygger sin reindriftspolitikk på at næringen skal være økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig, men vi ser likevel at dette i liten grad avspeiles i arealpolitikken.

I stedet er det reindriften som blir framstilt som den store miljøsynderen i forhold til det voldsomme fokuset som har vært/og er på reintallet. Jeg tør påstå – at dersom nordområdesatsingen får det omfang som statlige myndigheter har satt som mål, vil reintallet -sett i et miljøperspektiv- være uten betydning sammenlignet med de konsekvenser som industrialisering  og forurensning vil føre med seg på sikt.

Når Regjeringen ønsker å prioritere den økologiske bærekraften i reindriften, har man ikke forstått betydningen av det innbyrdes avhengighetsforhold som er mellom disse tre faktorene.Bærekraftsbegrepet kan således sammenlignes med en krakk med 3 bein.Om man fjerner det ene benet, mister krakken balansen og faller over ende. Det vil derfor være viktig at Sametingsrådet vier dette særlig oppmerksomhet i det videre arbeid med meldingen.

Det er også viktig å skape et nyansert bilde av bærekraftsbegrepet. Som et eksempel på dette kan jeg vise til den økologiske bærekraften som Regjeringen er spesielt opptatt av å prioritere. For statens del handler økologi i all hovedsak om reintall, mens det for reindriftens del handler i størst grad om betydningen av å ha tilgang til forutsigbare og stabile beitearealer. Dette vil ikke bare være viktig på kort sikt, men ha en helt avgjørende betydning – sett i et langsiktig perspektiv.

I denne sammenheng kan det vises til de framtidsutsiktene som beskrives i den rapport som IPY EALÁT prosjektet la fram for Arktisk råd i 2011, og som har samme aktualitet i dag. Her omtales reindriftens overlevelsesmuligheter i et 20-årig perspektiv som marginal – sett med utgangspunkt i forholdet mellom reindriften og industriutviklingen i reindriftsområder i Norge og Russland. For reindriftens del er dette ingen oppløftende lesning, og må tas på ytterste alvor fordi man allerede nå ser konturene av en slik utvikling.

For reindriften er det et stort problem at gruvedrift og annen virksomhet som medfører fysiske inngrep i reinbeiteområder blir vurdert hver for seg. Når de ulike tiltakene vurderes isolert fra hverandre, mister man det totale bildet av tidligere inngrep innenfor området. Dette må endres.

Det må derfor legges et betydelig trykk på å få igangsatt den videre prosess med samerettsutvalget II- fordi man her har forslag om en egen lov om saksbehandling og konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder. I forslaget finner man blant annet en bestemmelse om at vedtaksorganet skal ved vurdering av tiltakets virkninger «se hen til effekten av tidligere gjennomførte tiltak i vedkommende område før tiltaket tillates iverksatt.» Dette vil være en uhyre viktig regel for reindriften å få på plass.

Mens vi venter på behandlingen av SRU II, er det grunn til å vise til sluttdokumentet fra Verdenskonferansen for urfolk som Norge var med å vedta i september 2014. Her vil jeg særlig få vise til artikkel 3 og artikkel 20 som begge går ut på at det skal gjennomføres konsultasjoner og samarbeid i god tro med vedkommende urfolk gjennom deres egne representative institusjoner for å få deres frie og informerte samtykke. Dette gjelder både ved innføring av nye lover eller administrative vedtak etter artikkel 3, eller prosjekter som medfører inngrep (art. 20). Staten må ansvarliggjøres i forhold til dette, spesielt når det gjelder implementering.

Et annet tema som jeg ønsker å ta opp i denne sammenheng, er det dilemma som reindriften kommer opp i når de står ovenfor store inngrep av samfunnsmessig interesse, og som man vet vil bli realisert med eller uten reindriftens samtykke. Skal man si nei eller inngå avtale? Sier man nei står man kanskje tilbake uten noe som helst, og inngår man avtale blir det oppfattet som aksept av inngrep (selv om det ikke er det).Slike avtaler kan også bidra til å legge press på de distrikter som sier nei, og er dermed ingen god situasjon for noen av de berørte partene.

I dag har man ingen gode modeller som ivaretar det samiske perspektivet i slike saker, verken når det gjelder fordeling av fordeler/ulemper eller hvordan statlige forpliktelser ovenfor reindriften som urfolksnæring skal slå ut i erstatningsøyemed.  Det som iallefall er sikkert, er at vi ikke kan akseptere å bare være en råvareleverandør som sitter igjen med kratre og slamhauger i beiteområdene.

Gjennom Protect Sápmi er vi kommet et stykke på vei, men jeg må innrømme at det har vært svært vanskelig å skape aksept for dette under avtaleforhandlingene med staten. I den tid jeg har sittet som leder av NRL, har jeg ennå ikke fått noen gode begrunnelser for hvorfor vi IKKE skulle ha Protect Sápmi. Det bør også være i statens interesse å ha en aktør som kan bidra til dialog mellom utbyggere og næringsinteresser, i stedet for at reindriften sier nei. Jeg håper derfor at vi får videreutviklet Protect Sápmi, da behovet for deres tjenester vil bare øke i tiden framover.

Kunnskapsbasert forvaltning bør være det ledende prinsippet i framtidig areal- og miljøforvaltning. Tradisjonsbaserte kunnskaper er en viktig kompetanse som bør tillegges betydelig vekt ved siden av akademisk forskning. Den tradisjonelle forståelse og kunnskapen er avspeilet gjennom språket og er knyttet tett opp til natur- og miljø, økologi og klima, nærings- og bruksformer, sedvaner og andre kulturelle forhold. Dette er kunnskaper som har utviklet seg gjennom mange hundre år innenfor de tradisjonelle næringene hvor miljøperspektivet, klimaet og bærekraftig utvikling utgjør viktige elementer. Disse kunnskapene må kartlegges, dokumenteres og bearbeides i en slik form at den kan bli tatt i  bruk – både i forhold til samfunns- og næringsutvikling, verdiskapning, ressursforvaltning, natur-, miljø- og utmarksforvaltning og klimaovervåkingen.

Jeg er også opptatt av at tradisjonelle kunnskaper blir akseptert og tatt i bruk av utdanningssystemer, forskningen og av forvaltningen. Framtidens generasjoner skal på denne måten få innsikt og se verdien i urfolks tradisjonskunnskaper som en viktig kompetanse i forvaltningen av naturen, miljøet og klimaet.

Dette vil også bidra til en bedre og mer riktig forvaltning av ressursene og næringene – og av de områder urfolk bor. Dette vil utfordre både Sametinget, NRL, forskningsmiljøer, utdanningsinstitusjoner, forvaltningen, næringslivsutviklere og ikke minst statlige myndigheter.

Til tross for at våre områder har sterk konkurranse fra andre interesser, skal man ikke se seg blind på hindringene, men også forsøke å fokusere på hvilke muligheter som ligger i denne utviklingen, og hvordan reindriften i dette perspektivet kan styrke sine røtter som en familie- og tradisjonsbasert urfolksnæring.

Jeg ser med glede på at ungdommene står i kø for å komme inn i næringen. Er det fordi reindriften oppfattes som en trygg og god arbeidsplass, med naturen som vår viktigste premissleverandør? Med alle de utfordringer som reindriften står ovenfor, mørke skyer henger over oss, livsgrunnlaget trues fra alle kanter, arealinngrep, rovdyr, svak økonomi osv. Hva er det da som får ungdommen til å stå i kø? Dette bør være viktig utgangspunkt i arbeidet med en ny reindriftsmelding.

Jeg har ikke fasit svaret. Men jeg bruker å si at er du født inn i reindrifta, kommer du deg aldri ut. Det er flere som har beskrevet det på sine måter, både av eldre og yngre generasjon. Jeg vil avslutte med det, kanskje er det der svaret ligger. For som Nils Aslak Walkepä skriver i sitt dikt;  mitt hjem er i mitt hjerte.

Vi har så mange flotte ungdommer som blant annet gjennom musikk og kunst uttrykker sin frustrasjon over at våre land blir forsøkt tatt fra oss og samtidig uttrykker kjærlighet til naturen. Kanskje er svaret på hvorfor ungdom står i kø så enkelt som Nils Aslak Walkepä beskriver i sitt dikt; mitt hjem er i mitt hjerte.

Det vil være vår felles oppgave å skape et best mulig grunnlag for å sikre at vi også har en livskraftig reindriftsnæring i framtiden.

Jeg vil avslutte med et dikt av Nils Aslak  Valkepää

Mitt hjem er i mitt hjerte:

Mitt hjem er i mitt hjerte

og det vanker med meg

I mitt hjem lever joiken

barnas glede høres

Der klinger bjeller

Hunder gneldrer

Lassoen svinger (plystrer)

I mitt hjem svinger

KledeKoftas kanter

Samejenters Bellingkleddebein

Varmt smil

Mitt hjem er i mitt hjerte

og det vanker med meg

Du vet det bror

Du forstår søster

Men hva sier jeg til de fremmede

Som dekker til alt (?)

Hva svarer jeg de til deres spørsmål

som kommer fra andre verdener

Hvordan kan man forklare

at man bor ingensteder

Eller jovisst bor man

Men jeg bor

På alle disse viddene

Og du står på senga mi

Toalettet mitt er bakom de buskene

Solen er min lampe

Hvordan forklare

at hjertet er mitt hjem

Og at den forflytter seg med meg

Hvordan forklare

at der bor andre også

mine brødre og søstre

Hva skal jeg si, bror

Hva skal jeg si, søster

De kommer

og spør hvor er ditt hjem

De bringer papirer

og sier

Dette er ingenmannsland

Dette tilhører Staten

Alt er Statens

De finner frem tykke skitne bøker

og sier

Dette er loven

Og det berører deg og

Hva skal jeg si, bror

Hva skal jeg si, søster

Du vet det bror

du forstår søster

Men når de spør hvor er ditt hjem

Vil du si at det er alt det her

på Ugletoppen hadde vi lavvu

under vårflyttinga

I Vakreskogen hadde vi gammelavvo

under brunsten

Vår sommerbeite er Rendalen

og om vinteren er våre rein i Dálvadas, vintersiida, området

Du vet det bror

du forstår søster

Våre forfedre har hatt bålplass

på Høytoppen, skoggrensen

på Stormyras tuer

på Breibakken

Bestefar rodde fiske i fjorden

Avdøde bestemor sanket sennagress i Glitterskauen

Far ble født under Skråberget

i råkulde

Og ennu spør de

hvor er ditt hjem

De kommer til meg

og viser bøker

Lovbøker

som de sjøl har skrevet

Dette er loven og det berører deg

Se

Men jeg ser ikke bror

ser ikke søster

svarer ingenting

kan ikke

Viser kun til viddene

Og jeg ser våre vidder

våre distrikter

Og hører hjerte banke

dette er mitt hjem alt dette

og jeg bærer

det i meg

i mitt eget hjerte

(av Nils Aslak Valkepää –